Birgitta Haga Gripsrud

Foto: Yaniv Cohen

Rainer Maria Rilke skrev en gang til en ung poet at man skal ha tålmodighet med alt det uløste i sitt hjerte. Man skal forsøke å elske spørsmålene i seg selv . Ved å leve i alt, leve ut alt, gjennom å bli venn med spørsmålene,  kan man en dag gradvis leve seg inn i selve svaret.

Forestillingens tematikk belyser sentrale problemer i vår tid, som forholdet mellom virkelighet og fantasi, identitet og autentisitet,  kjønn og seksualitet. Scenografien er utsøkt. En krakk, to enkle vinkelvegger med sjalusier tas i bruk som flater for projiserte filmsnutter, samtidig som de kan skjule eller framheve det som er bakenfor.  Settet blir den store rammen for handlingen: skiftende fasader som skjuler et indre liv.

Foto: Yaniv Cohen

Koreografien er flytende og sømløs, nydelig oppbygd med vekslende sekvenser av begjærlige møter, matroser têt-à-têt, kropper som er nær kollaps, armer som kretser i vide sirkler på let etter noe, hva som helst.

En av danserne er tildelt en forkledning: en grønn maske med et harmløst uttrykk. Masken er en rekvisitt som beskytter den som er bak og kamuflerer hans sanne identitet med en påtatt persona. Masken er et mysterium som skjuler et indre liv, et uttrykksfullt og avslørende fjes, en psyke som ikke lar seg sminkes bort. Eller kanskje er det omvendt: at det er masken som er bildet på vår sanne natur – det at vi skjuler oss for hverandre. I karnevalet er masken en rekvisitt som tillater bæreren å slippe kjødets lyster løs, uten at handlingene kan knyttes til hans person. Den som bærer masken kan ikke holdes moralsk ansvarlig for sine handlinger. Etter festen er over, kan han trygt komme tilbake til normalitetens disiplinerte rammer, uten å måtte betale for sine transgresjoner. 

Mennesket drømmer og fantaserer, legger strategier for livet, lever som om. Kanskje mer enn noensinne før. Vi lever ut denne fiksjonen daglig,  maskerer våre sårbare jeg og  lager målsettinger om ting vi må gjøre før vi skal dø. Det blir det skuffelse av. For går det an å bli alt du hadde planlagt? Hvilken plan skal redde deg om alt går til helvete?

Øyen er vel så befaren med teateroppsetninger som med dans, noe som viser igjen. Et interessant grep i «Fiction» er bruken av narrativ tekst. Det virker, delvis, som i den rørende monologen til «klovnen» Shlomi Ruimi, hvor han trollbinder salen med sine anekdoter fra en dragqueens liv og sminkebord. «Når du slutter å tro på kjærligheten, da er du blitt voksen», sier han og jeg tror ham, på tross av meg selv . Han blottlegger seg når han forteller om masken som gjemmested. Åpningsmonologen er av et annet kaliber: den slår fast at hver beslutning du tar, har en million tråder knyttet til seg. Hvert valg har en konsekvens, men man får bare én sjanse til å prøve det ut.  Hvert valg man tar kan ødelegge livet. Det er kanskje ment som en dypsindighet, men framstår som et noe overdimensjonert statement. Ikke alle valg er like kompliserte, med uante potensialer. Men noen valg forfølger oss, og innhenter oss i den siste timen. I ett tilfelle her gjelder det en første sigarett, og en begynnelse på en slutt som starter med et uventet host.

Som helhet, har Øyen ikke klart å integrere form og innhold. Jeg er rett og slett ikke overbevist om hva ordene tilfører det danseriske. I uttrykket, har det fortellende noe for seg. Jeg liker å høre dansernes stemmer, de som ellers er så hardt arbeidende, men stilt pustende på scenen. Stemmen er jo også en del av kroppen. Men dersom replikker skal kunne forankre eller kontekstualisere det visuelle, må de være av en like høy kvalitet som det danseriske – og den er utmerket. Livet og døden er ikke barnemat.

Kanskje hadde han rett, Bertrand Besigye, da han skrev som ung poet, at «du dør så langsomt at du tror du lever».  «Fiction» har sitt fundament i en lignende melankoli. Det er modig underholdning: en sammensatt skisse over døden, som hvilende forbannelse og uunngåelig sannhet. Vi fortrenger den i våre liv, men hva ville det gjøre med oss å gå den i møte? Kan erkjennelsen av døden gjøre oss ærligere, mer ekte?

Av Birgitta Haga Gripsrud.

Publisert i Stavanger Aftenblad, 05.10. 2012

http://www.aftenbladet.no/kultur/anmeldelser/sceneanmeldelser/Forfengelighetens-fyrverkeri-3042666.html

Danseforestilling: «Fiction»

Kompani: Carte Blanche

Koreografi: Alan Lucien Øyen

Dansere: Caroline Eckly, Christine Kjellberg, Jennifer Dubreuil Houthemann, Núria Navarra Vilasaló, Guro Rimeslåtten, Ole Martin Meland, Simbarashe Norman Fulukia, Shlomi Ruimi, Christopher Flinder Petersen, Edhem Jesenkovic,Timothy Bartlett, Mathias Stoltenberg.

Scenografi: Åsmund Færavaag

Lysdesign: Torkel Skjærven

Lyddesign: Gunnar Innvær

Videodesign: Martin Flack

Kostymedesign: Alan Lucien Øyen, Indrani Balgobin

Tid: Torsdag 4. Oktober, 19.30-20.50

Sted: Sandnes Kulturhus, Stor Sal

Foto: Erik Berg

Hvor tett på kan man komme den andre, før man må bryte ut av tosomheten og finne igjen sin egen puls? “Leave. Two. House” er en poetisk nærstudie av en dynamisk og sanselig, men vanskelig kvinnerelasjon som utspilles på grensen til virkeligheten.

Vi dras inn i en åpen scenografi, men befinner oss likevel i et lukket rom. De to kvinnene som bærer handlingen der, framstår med likheter og særtrekk. En er lav og mørk, en lys og høy. Begge har intrikat flettet hår og syrinfargede silkebluser på seg, men buksene har forskjellig snitt og farge. Fra magen og opp ser de ut som en slags renessanseduo. Kulissene - en vegg med orientalsk teppe, paisley-forheng, to tunge tredører og ornamenterte paneler - og musikken forsterker inntrykket av en svunnet tid, av minner og mareritt, av hendelser i baklengsmodus.

To jentekvinner leker sammen et sted, i en skog, omgitt av kråker og krakker. De utforsker rommene i det huset som er jeg-du-relasjonen. De tar av seg blusene, men beholder buksene på. De er bare, som i ærlige og uten noe å skjule, avkledde som i tydelige. Koreografien er kraftfull: det fysiske språket balanserer på en knivsegg mellom snirklende samspill, synkroniserte partier og ekspressive soli. De to lekende inngår i nære og kjælende øyeblikk, som brytes opp av abrupte frasprang, og en klimaktisk scene hvor den lyse legger seg ”død” på et provisorisk alter.

Renessansemotivet gjeninntrer via Purcells hjerteskjærende arie, ’When I am laid in earth’, hvor ulykkelig kjærlighet finner sitt dødelige endelikt: Ta min hånd, mørkets skygge svaler meg/ la meg hvile mer på din barm/jeg ville ligget der mer, men døden tar meg / når jeg så legges i jorden, måtte mine feil ikke volde bekymringer i ditt bryst / husk meg, husk meg, men akk! glem min skjebne.

Det er noe hysterisk over den mørkes uforutsigbarhet, som om den uregjerlige kroppen kanaliserer sjelelig smerte. Hun framstår som dyster, plaget, utilregnelig eller spaltet. Hun rydder og roter. Hennes handlinger veksler mellom kjærtegn og vold. «Leave. Two. House» blir til Tuppen og Lillemors klaustrofobiske folie a deux. En stund legger hun hodet nytende inntil den andres hals og snuser inn hennes lukt, i en annen tar hun kvelertak rundt den selvsamme strupen med én hånd. I en makaber scene, som minner om barns primitive sadistiske uttrykk for søskensjalusi, tar hun én kråke i hver hånd og bruker den enes nebb som stikkvåpen på den andres kropp. Dikteren Ted Hughes skrev at kråken spikrer himmelen og jorden sammen. Kråken i luften ser alt, men er knyttet til lavereliggende elementer, gjennom dens omgang med åtsel og avfall. Her varsler kråkene om dødens nærhet (memento mori), samtidig som de er vitne til den dårskap som spilles ut via sjel og kropp.

Foto: Erik Berg

Selv det menneskelige blir kråkete, i det de to på scenen vagler seg tett sammen, side om side, med svett hud, krum rygg og bøyd hode. Denne intense nærheten, som utvikler seg underveis, vekker motreaksjoner som løsrivelse og avsky. Der ligger et faremoment og ulmer i det merkelige innenfor-utenfor-huset, som nøres av de store følelsenes gnister: kjærlighet og begjær, misunnelse og hat. Hva er prisen for å tåle den andre, og brytes med den andres krefter? Skal man ofre livet for å være med den andre, eller dra fra den andre for å leve? Kråkedronningen har krevd sitt offer.

Av Birgitta Haga Gripsrud

Publisert i Stavanger Aftenblad 01.10. 2012

http://www.aftenbladet.no/kultur/scene/Krakesolv-i-sammenbruddets-rand-3041207.html

Danseforestilling: “Leave. Two. House”

Kompani: Zero Visibility Corp

Koreografi: Ina Christel Johannessen

Dansere: Line Tørmoen og Pia Elton Hammer

Scenografi og kostymer: graa hverdag as/ Kristin Torp