Birgitta Haga Gripsrud

"Grensekontroll i møtet med den andre" - danseanmeldelse

I forestillingen “Borders of Behavior - Suddenly Closed” stilles publikum på tiltalebenken: I hvilken grad gir våre valg og beslutninger konsekvenser for andres liv og skjebner i vår store verden? Og hvis så, bør vi stilles til ansvar? Produksjonen var aldri ment som en ”easy ride”, og den sies å ha tatt fire år fra unnfangelse til gjennomføring. Da er det litt skuffende at første del av forestillingen fortsatt framstår som arbeid under utvikling og er litt røff i kantene.

”Borders of Behavior” er et kunstforskningsprosjekt, delvis produsert av Tou Scene, og utviklet over tid i lokalene der. Bak det ligger en tydelig etisk dimensjon, og en grundig tilnærmingsmåte, hvor det skiftende ensemblet har måttet jobbe seg igjennom tematikken.

Scenografien er strengt funksjonell, og baserer seg på det gitte rommet som Scene 1 utgjør. De fotside svarte forhengene brukes til å avdekke vinduenes utsikt og lokalets hvite vegger, som brukes som lerret til skyggespillet i dansernes koreografi. Det enkle viser seg også å være det geniale: mot slutten av stykket åpnes de svarte eskene på scenen. De viser seg å være tomme, men når lokkene løftes av bærer innsiden ord: THIS IS ME. Lokkene blir tak over hodet, golv under føttene, pute under hodet. Det som framstår som solide kasser kan foldes sammen, og får dermed en annen framtoning som de sammenleggbare pappeskene til hjemløse mennesker verden over. Og når de brettes helt sammen, blir de stående som svarte murer mellom danserne og oss som betrakter det hele.

Lydkulissene er laget av lokale krefter  (Aabø og Horneland), og består av elektroniske loops, rytmer, vokalperkusjon og harmoniske passasjer. Stemmen er på sin plass i et stykke som omhandler identitet, den bærer karakteren i kroppen utad. Danserne bruker også sine stemmer, men de når ikke fram til oss. De ser ut som om de inderlig vil si noe,  de vil fortelle hvem de er, men lyden sitter fast og når oss aldri.

Prosjektet utfordrer våre forestillinger om vårt sted i verden og andres sted i forhold til dette. Det markeres blant annet ved forflytninger: vi må gå ut for å komme inn før stykket begynner, og ut igjen for å komme ut etter det hele er over. Før forestillingen, ledes vi ut av varmen til kulden på balkongen, som er konstruert av industrielle metallnettrister og utgjør det svimlende gjennomsiktige podiet mellom cafeen og Scene 1, mellom første etasje og bakken under. Med publikum vel plassert i setene, kommer så en av danserne bort og ber de på første rad om å trekke seg bakover – de tar for stor plass på golvet, de må plassere seg bak grensen han tegner med sin tape for å gjøre klart at fra nå av er det er dem og oss. Mot slutten av stykket, rives den selvsamme grensen – er vi da blitt frigjort? Er vi da i samme rom som dem?

Identitet handler om likhet og forskjeller. Din identitet betyr noe, nettopp fordi den ikke er den samme som min. Slik skapes og opprettholdes skiller mellom du og jeg, dem og oss. Birkedal har valgt å jobbe med dette temaet knyttet opp mot grenser. Spørsmålet som stilles er hvordan begrensninger knyttet til makt er med på å forme en identitet. For å kunne gå inn i dette feltet, kreves det at man snakker med og ikke om den andre. Dette utforskes gjennom dansen, som veksler mellom frustrerende distanse og ensomhet, og mer dynamiske samspill. En spesielt rørende passasje involverer en svart mannlig danser, og en hvit kvinnelig danser. De lukker øynene og sanser hverandre gjennom berørelsen av den andres hud og kropp. Duoen avløses av møtet med den tredje, hvor de deler noe: hun som kan løftes, ledes, berøres, og lar seg falle – hun som vet at hun blir tatt imot av de andre.

Av Birgitta Haga Gripsrud

Danseforestilling: Premiere: “Borders of Behavior - Suddenly Closed”

Kompani: Molitrix Scenekunst

Koreografi, kunstnerisk ledelse: Linda Birkedal

Dansere: Lene Stenseth, Ida Rue Timmermann, Eirik Folkedal og Marie Ronold Mathisen

Scenografi og kostymer: Per Dahlen og Linda Birkedal

Musikk: Kjetil B. Aabø, Line Horneland

Tid: Torsdag 4. oktober, 19.30-20.30

Sted: Tou Scene

Publisert i Stavanger Aftenblad 09.11.2012: http://www.aftenbladet.no/kultur/Grensekontroll-Ai-motet-med-den-andre-3066636.html


"Forfengelighetens fyrverkeri" - danseanmeldelse

Foto: Yaniv Cohen

Rainer Maria Rilke skrev en gang til en ung poet at man skal ha tålmodighet med alt det uløste i sitt hjerte. Man skal forsøke å elske spørsmålene i seg selv . Ved å leve i alt, leve ut alt, gjennom å bli venn med spørsmålene,  kan man en dag gradvis leve seg inn i selve svaret.

Forestillingens tematikk belyser sentrale problemer i vår tid, som forholdet mellom virkelighet og fantasi, identitet og autentisitet,  kjønn og seksualitet. Scenografien er utsøkt. En krakk, to enkle vinkelvegger med sjalusier tas i bruk som flater for projiserte filmsnutter, samtidig som de kan skjule eller framheve det som er bakenfor.  Settet blir den store rammen for handlingen: skiftende fasader som skjuler et indre liv.

Foto: Yaniv Cohen

Koreografien er flytende og sømløs, nydelig oppbygd med vekslende sekvenser av begjærlige møter, matroser têt-à-têt, kropper som er nær kollaps, armer som kretser i vide sirkler på let etter noe, hva som helst.

En av danserne er tildelt en forkledning: en grønn maske med et harmløst uttrykk. Masken er en rekvisitt som beskytter den som er bak og kamuflerer hans sanne identitet med en påtatt persona. Masken er et mysterium som skjuler et indre liv, et uttrykksfullt og avslørende fjes, en psyke som ikke lar seg sminkes bort. Eller kanskje er det omvendt: at det er masken som er bildet på vår sanne natur – det at vi skjuler oss for hverandre. I karnevalet er masken en rekvisitt som tillater bæreren å slippe kjødets lyster løs, uten at handlingene kan knyttes til hans person. Den som bærer masken kan ikke holdes moralsk ansvarlig for sine handlinger. Etter festen er over, kan han trygt komme tilbake til normalitetens disiplinerte rammer, uten å måtte betale for sine transgresjoner. 

Mennesket drømmer og fantaserer, legger strategier for livet, lever som om. Kanskje mer enn noensinne før. Vi lever ut denne fiksjonen daglig,  maskerer våre sårbare jeg og  lager målsettinger om ting vi må gjøre før vi skal dø. Det blir det skuffelse av. For går det an å bli alt du hadde planlagt? Hvilken plan skal redde deg om alt går til helvete?

Øyen er vel så befaren med teateroppsetninger som med dans, noe som viser igjen. Et interessant grep i «Fiction» er bruken av narrativ tekst. Det virker, delvis, som i den rørende monologen til «klovnen» Shlomi Ruimi, hvor han trollbinder salen med sine anekdoter fra en dragqueens liv og sminkebord. «Når du slutter å tro på kjærligheten, da er du blitt voksen», sier han og jeg tror ham, på tross av meg selv . Han blottlegger seg når han forteller om masken som gjemmested. Åpningsmonologen er av et annet kaliber: den slår fast at hver beslutning du tar, har en million tråder knyttet til seg. Hvert valg har en konsekvens, men man får bare én sjanse til å prøve det ut.  Hvert valg man tar kan ødelegge livet. Det er kanskje ment som en dypsindighet, men framstår som et noe overdimensjonert statement. Ikke alle valg er like kompliserte, med uante potensialer. Men noen valg forfølger oss, og innhenter oss i den siste timen. I ett tilfelle her gjelder det en første sigarett, og en begynnelse på en slutt som starter med et uventet host.

Som helhet, har Øyen ikke klart å integrere form og innhold. Jeg er rett og slett ikke overbevist om hva ordene tilfører det danseriske. I uttrykket, har det fortellende noe for seg. Jeg liker å høre dansernes stemmer, de som ellers er så hardt arbeidende, men stilt pustende på scenen. Stemmen er jo også en del av kroppen. Men dersom replikker skal kunne forankre eller kontekstualisere det visuelle, må de være av en like høy kvalitet som det danseriske – og den er utmerket. Livet og døden er ikke barnemat.

Kanskje hadde han rett, Bertrand Besigye, da han skrev som ung poet, at «du dør så langsomt at du tror du lever».  «Fiction» har sitt fundament i en lignende melankoli. Det er modig underholdning: en sammensatt skisse over døden, som hvilende forbannelse og uunngåelig sannhet. Vi fortrenger den i våre liv, men hva ville det gjøre med oss å gå den i møte? Kan erkjennelsen av døden gjøre oss ærligere, mer ekte?

Av Birgitta Haga Gripsrud.

Publisert i Stavanger Aftenblad, 05.10. 2012

http://www.aftenbladet.no/kultur/anmeldelser/sceneanmeldelser/Forfengelighetens-fyrverkeri-3042666.html

Danseforestilling: «Fiction»

Kompani: Carte Blanche

Koreografi: Alan Lucien Øyen

Dansere: Caroline Eckly, Christine Kjellberg, Jennifer Dubreuil Houthemann, Núria Navarra Vilasaló, Guro Rimeslåtten, Ole Martin Meland, Simbarashe Norman Fulukia, Shlomi Ruimi, Christopher Flinder Petersen, Edhem Jesenkovic,Timothy Bartlett, Mathias Stoltenberg.

Scenografi: Åsmund Færavaag

Lysdesign: Torkel Skjærven

Lyddesign: Gunnar Innvær

Videodesign: Martin Flack

Kostymedesign: Alan Lucien Øyen, Indrani Balgobin

Tid: Torsdag 4. Oktober, 19.30-20.50

Sted: Sandnes Kulturhus, Stor Sal


"Kråkesølv i sammenbruddets rand" - danseanmeldelse

Foto: Erik Berg

Hvor tett på kan man komme den andre, før man må bryte ut av tosomheten og finne igjen sin egen puls? “Leave. Two. House” er en poetisk nærstudie av en dynamisk og sanselig, men vanskelig kvinnerelasjon som utspilles på grensen til virkeligheten.

Vi dras inn i en åpen scenografi, men befinner oss likevel i et lukket rom. De to kvinnene som bærer handlingen der, framstår med likheter og særtrekk. En er lav og mørk, en lys og høy. Begge har intrikat flettet hår og syrinfargede silkebluser på seg, men buksene har forskjellig snitt og farge. Fra magen og opp ser de ut som en slags renessanseduo. Kulissene - en vegg med orientalsk teppe, paisley-forheng, to tunge tredører og ornamenterte paneler - og musikken forsterker inntrykket av en svunnet tid, av minner og mareritt, av hendelser i baklengsmodus.

To jentekvinner leker sammen et sted, i en skog, omgitt av kråker og krakker. De utforsker rommene i det huset som er jeg-du-relasjonen. De tar av seg blusene, men beholder buksene på. De er bare, som i ærlige og uten noe å skjule, avkledde som i tydelige. Koreografien er kraftfull: det fysiske språket balanserer på en knivsegg mellom snirklende samspill, synkroniserte partier og ekspressive soli. De to lekende inngår i nære og kjælende øyeblikk, som brytes opp av abrupte frasprang, og en klimaktisk scene hvor den lyse legger seg ”død” på et provisorisk alter.

Renessansemotivet gjeninntrer via Purcells hjerteskjærende arie, ’When I am laid in earth’, hvor ulykkelig kjærlighet finner sitt dødelige endelikt: Ta min hånd, mørkets skygge svaler meg/ la meg hvile mer på din barm/jeg ville ligget der mer, men døden tar meg / når jeg så legges i jorden, måtte mine feil ikke volde bekymringer i ditt bryst / husk meg, husk meg, men akk! glem min skjebne.

Det er noe hysterisk over den mørkes uforutsigbarhet, som om den uregjerlige kroppen kanaliserer sjelelig smerte. Hun framstår som dyster, plaget, utilregnelig eller spaltet. Hun rydder og roter. Hennes handlinger veksler mellom kjærtegn og vold. «Leave. Two. House» blir til Tuppen og Lillemors klaustrofobiske folie a deux. En stund legger hun hodet nytende inntil den andres hals og snuser inn hennes lukt, i en annen tar hun kvelertak rundt den selvsamme strupen med én hånd. I en makaber scene, som minner om barns primitive sadistiske uttrykk for søskensjalusi, tar hun én kråke i hver hånd og bruker den enes nebb som stikkvåpen på den andres kropp. Dikteren Ted Hughes skrev at kråken spikrer himmelen og jorden sammen. Kråken i luften ser alt, men er knyttet til lavereliggende elementer, gjennom dens omgang med åtsel og avfall. Her varsler kråkene om dødens nærhet (memento mori), samtidig som de er vitne til den dårskap som spilles ut via sjel og kropp.

Foto: Erik Berg

Selv det menneskelige blir kråkete, i det de to på scenen vagler seg tett sammen, side om side, med svett hud, krum rygg og bøyd hode. Denne intense nærheten, som utvikler seg underveis, vekker motreaksjoner som løsrivelse og avsky. Der ligger et faremoment og ulmer i det merkelige innenfor-utenfor-huset, som nøres av de store følelsenes gnister: kjærlighet og begjær, misunnelse og hat. Hva er prisen for å tåle den andre, og brytes med den andres krefter? Skal man ofre livet for å være med den andre, eller dra fra den andre for å leve? Kråkedronningen har krevd sitt offer.

Av Birgitta Haga Gripsrud

Publisert i Stavanger Aftenblad 01.10. 2012

http://www.aftenbladet.no/kultur/scene/Krakesolv-i-sammenbruddets-rand-3041207.html

Danseforestilling: “Leave. Two. House”

Kompani: Zero Visibility Corp

Koreografi: Ina Christel Johannessen

Dansere: Line Tørmoen og Pia Elton Hammer

Scenografi og kostymer: graa hverdag as/ Kristin Torp



The Tutu Project
Bob Carey’s wife Linda was diagnosed with breast cancer. She beat it, only to have it recur in 2006. In order to make his wife laugh again, he donned a pink tutu, and took pictures of himself in different locations. Thus began one man’s crusade to beat breast cancer and inspire a little laughter in the hearts of the infirm. 
 (via potioneer)
View Larger

The Tutu Project

Bob Carey’s wife Linda was diagnosed with breast cancer. She beat it, only to have it recur in 2006. In order to make his wife laugh again, he donned a pink tutu, and took pictures of himself in different locations. Thus began one man’s crusade to beat breast cancer and inspire a little laughter in the hearts of the infirm. 

 (via potioneer)


"Tabaimo: teleco-soup"
This was one tiny part of the remarkable Japanese exhibition at the Venice Biennale 2011. Looking into the tunnel/void - through projection of light/darkess. An endless space - well or sphere - mystifying! View Larger

"Tabaimo: teleco-soup"

This was one tiny part of the remarkable Japanese exhibition at the Venice Biennale 2011. Looking into the tunnel/void - through projection of light/darkess. An endless space - well or sphere - mystifying!


Voluptuousness never looked so…slim…and disappointing?

Left: Sandro Botticelli´s “La Nascita di Venere”. 1486.

Right: re-touched by Anna Utopia Gioardano. Year unknown.

Anna Utopia Gioardano is an Italian artist and model who was brought to my attention through a Facebook link to an article in The Huffington Post (see link at the bottom of this post). Is her work “really” art or is it more like social commentary? It does not really matter to me, because the most interesting aspect about her images resides not in the work itself but in how it makes me think. Contemporary art is good in that way - sometimes - it makes us think about the obvious.

I don´t know if it is just me but I really do not like these trimmed down/toned up versions of classical beauty. They taste like margerine, when you´ve eaten butter all your life. To me it feels almost as though the magic of the renaissance nude resides in its glorious depictions of the fatty tissue itself. The excess seems to underpin the undying appeal of these beauties. Although it is hard to assess the artistic originality or even craft in Gioardano’s contribution to the art world, these re-touched bodies ask us something, and I think we should really think about the question. It has to do with feminine beauty and body ideals - a most complex topic, too vast to cover in a good way in this medium.

However, I am trying to go with the flow here and sometimes provide preliminary or immediate responses to things that find me, and I find interesting. For example, there has recently been a Facebook flutter of photos depicting 1950s and 60s Hollywood icons like Marily Monroe counter-posed with the willowy starved-looking icons from our own time like Keira Knightley. The general message is: how could we get it so wrong, thinking lean and boney more attractive than big breasts, thighs that touch in the top part, soft curves on the hips.

In this sense, Gioardano’s “work” works to bring awareness to our gazes - to think about old and new beauty in the same context. But moreover, I think it is a question of sensuality. And sensuality involves more senses than the look. In art works, like Bronzino’s “Venus, Cupid, Folly And Time” (see below), it is precisely the invocation of touch that is suggested - you want to look because you also want to touch. We are allowed a sense of touch through the Cupid, whose hand is caressing Venus´left breast. And what you imagine, when you picture yourself kissing and simultaneously touching Venus in this way, is the softness of her luscious pale flesh - not the hardness of her ribcage against your hand.

Above: Bronzino’s “Venus, Cupid, Folly And Time”. 1545.

This voluptuous representation of femininity speak of an age where fullness (fat) was a way to signal wealth and health - an opposite of our current ideals. But does the fat on these feminine bodies really appall the modern eye, or do they whisper to us an old dream of rich (symbolic) encounters, meetings laden with silky skin and malleable flesh - soft on the eye and soft to the touch.

Question is: do you like the copy of the slimmed-down Venus or do you prefer the original fleshy one?

Above: re-touched by Anna Utopia Gioardano

Images from: http://www.huffingtonpost.co.uk/2012/02/24/anna-utopia-giordano-venus-_n_1299183.html?ref=fb&src=sp&comm_ref=false#s723250